Bardu historie Samer - innflytting av bønder - forsvar

Vinteren ble tilbrakt i fjellet i Sverige der reinsdyrene kunne utnytte reinlavbeiter, sommeren langs kysten der insektsplagen var minst og grasbeitene best. Slik utnyttet de hele terrenget og fikk sin juridiske rett til vandringsmønsteret med Lappecodisilen (lenke) i 1751. De var enerådende i området, men handlet og ble skattelagt.
 

Landnåmet
På 1600-tallet økte den fastboende befolkningen, fikk bedre utstyr, større båter og så verdien i tømmer. Salangsdalen ble først uthogd og mot slutten av 1700-tallet slo bønder seg ned. De kom gjerne sørfra. ”Erobringen”av Bardu vet vi mye mer konkret om, for det var én manns ide. Jens Holmboe, fogd i Harstad, fikk høre om de store skogene i Bardu, fikk en same som veiviser og gikk inn der i 1789. Han beskrev de store sammenhengende furuskogene som bestod av gamle kvistfrie alentykke stokker. En gullgruve! Nå begynte en storstilt kolonisering med bønder fra Holmboes eget hjemfylke som aktører. I løpet av hundre år, er hele området befolket av bønder som i all hovedsak kom fra Nord-Østerdalen, Nord-Gudbrandsdalen og Sør-Trøndelag. Mennesker med erfaring fra fjell, marginalt jordbruk og skogbruk. Bosetningen i dalene har den dag i dag beholdt mye av dialekten fra den gang. Ofte kom det til skarpe konflikter med samene som jo reknet området som sitt. Parallellen til erobringen av Vesten i Nord-Amerika er slående, dette er Norges eneste fastlands landnåm. Diskusjoner som i dag ser ut som ubetydelige, f.eks. retten til å plukke matsyre og hugge seg ved til bålet, skapte vondt blod. Dagens konflikt har andre årsaker og bunner i grensedragninger som følge av 1905. Slik ble Bardu et jordbruksland svært ulikt resten av Nord-Norge. Bondebefolkningens stødige rytme (som man sår, høster man) har skapt indentiteten til den trauste døl, og står i skarp kontrast til nordlendingens fiskermentalitet (lykken står den dristige bi). Mange mener å finne denne forskjellen den dag i dag. Den trege døl, tenker seg om til det er blitt for seint, den lykkesøkende nordlendingen plumper uti – og angrer bittert. Et besøk i denne smeltedigelen gir mange spennende samtaler.
 

Forsvaret
Den nye æra for Bardu begynte med Forsvaret. I begynnelsen kunne ikke forsvarsmenn tenke klart før de stod på ei slette, en mo, og en slik en fant de på Setermoen. Sakte, men sikkert, er kommunen og nabokommunene blitt Norges sentrale forsvarskommuner. Øvingsområde for internasjonale styrker og administrasjonssenter for det norske landforsvaret. Mange nordmenn kjenner området som 19-åring med marsjstøvler. Men forsvaret utvikler seg og i dag er tjenesten langt unna den eksersis-, brakke- og øvelsestraume det engang var. (Forsvarets egne sider)
 

Vannkraften
Utbyggingen av Barduvassdraget har gjort kommunen til en såkalt vannkraftkommune, også det på godt og vondt. Tre store kraftverk dominerer; Bardufoss, Innset og Strømsli leverer viktig og ren elektrisk energi til hele fylket, men elva og Altevatnet ble ikke det samme etter utbyggingene. Tiden og virksomheten har forandret området fra de første kom, men du skal ikke snu mange steiner før historia gir deg et varmt blodsprøyt over pannen når du rusler rundt i Bardu.

Litt av den samiske kulturen kan oppleves under Nord-Norsk Villmarksmesse, som arrangeres årlig andre helg i juni.